Carl Frode Tiller

Carl Frode Tiller

Carl Frode Tiller er fødd i 1970 i Namsos. Han tok utdanning som historikar, med hovudoppgåve frå NTNU. I 2001 debuterte han med romanen Skråninga og fekk umiddelbart gode kritikkar. Sia den tid har Tiller arbeidd som forfattar og dramatikar på heiltid. Han har skrive noveller og kortprosa for ulike aviser, tidsskrifter og antologiar, og to drama for Trøndelag teater. Tiller er omsett til svensk, dansk, finsk, islandsk og russisk. Den trønderske forfattaren har fått ei rekkje prisar og utmerkingar, mellom anna Kritikarprisen og Brageprisen. Tiller har også vore musikar og låtskrivar i bandet Kong Ler. Han har budd i Trondheim sia 1990.

Carl Frode Tiller fortel om seg sjølv

Det er uvanleg at ein trøndersk forfattar skriv på nynorsk. Som nynorsk nettbokhandel fekk Bokdykk høve til å intervjue Tiller.

– Korleis har det seg at ein frå Namsos i Nord-Trøndelag skriv på nynorsk?
Som du ser, skriver jeg på bokmål når jeg ikke skriver skjønnlitteratur. At jeg har valgt å skrive skjønnlitteraturen min på nynorsk, har sammenheng med at jeg trengte et annet språk å tenke og skrive i her. I begynnelsen prøvde jeg med bokmål, men da ble alt jeg gjorde farget av det jeg hadde tenkt og skrevet som student, ting gikk på autopilot, så å si, jeg følte at det ikke ble min skrift, min litteratur, jeg greide ikke improvisere, greide ikke løsrive meg fra alt pensumet jeg hadde pløyd gjennom i løpet av 10 år på universitetet. Men da jeg la om til nynorsk, løsnet det med en gang. Alt ble friskere, nyere, jeg følte at jeg skapte noe nytt og eget. M.a.o; valget av skriftspråk hadde ingen målpolitiske grunner, jeg valgte kun ut fra kunstneriske interesser og motiv. Men samtidig merket jeg jo at nynorsken lå nærmere dialekten min, og at den trønderske virkeligheten slik ble bedre gjengitt på nynorsk enn på bokmål. De gamle norsklærerne mine fra ungdomsskolen hadde altså rett.

Korleis var ditt tilhøve til lesing, skriving og litteratur i barndomen? Hadde det noko å seie for at du er forfattar i dag?
Jeg har aldri vært noen stor lesehest. Jeg har alltid lest en del, men var ingen nerd, overhodet ikke. Mange har lest langt mer enn meg. Men jeg har alltid vært glad i og flink til å skrive, og jeg har alltid visst at det var dette jeg skulle bruke livet mitt til. Jeg drev lærerne mine til vanvidd med uhyggelig lange stiler, og jeg skrev min første bok da jeg var ti år, en 100 siders lang røverhistorie som jeg solgte til farfaren min for 500 kroner. Mye penger for en tiåring i 1980.

Du debuterte som forfattar 31 år gamal. Kva var det som fekk deg til å ta avgjerda om å skrive og gje ut ein roman?
Tja, si det. Det var den ovenfornevnte behovet, naturligvis. Behovet for å fange og forstå og formidle min versjon av tilværelsen gjennom skrift. Dette var grunnleggende. Jeg hadde prøvd å skrive seriøst tidligere også. Tok flere avbrekk fra studiene for å skrive, men syntes aldri jeg fikk til noe bra, noe jeg kunne stå for. Derfor fortsatte jeg å studere. Hver gang. Men i 1998 var jeg ferdig utdannet historiker, og arbeidslivet ventet. Jeg forsto at om jeg skulle tilfredsstille det nevnte behovet, om jeg skulle bli forfatter, måtte det skje nå. Derfor satset jeg en gang til. Og denne gangen lyktes jeg. Heldigvis. Men dette er ikke hele historien. Det hører også med at jeg leste Tor Ulvens Fortæring en gang i tjueårene, og at denne fikk meg til å erfare, virkelig erfare, at jeg er forgjengelig, og at det å satse på å bli forfatter ikke var noe som kunne utsettes og utsettes.

Kva er drivkrafta di når du skriv, kor får du energi og inspirasjon frå?
Det vet jeg sannelig ikke. Jeg har et lite romantisk forhold til det å skrive. Jeg jobber hardt hver dag. Minimum fem timer, pauser ikke inkludert. Dessuten tenker jeg på stoffet hele tiden. I innspurtsfasen drømmer jeg om det også. Jeg er med andre ord inne i romanen nesten hele tiden, sitter aldri og venter på inspirasjon, på at en muse skal hviske meg i øret. Jeg har gode og dårlige dager på jobben, slik ser jeg det. Men det er klart: gode bøker, gode filmer, interessante mennesker, alt slikt setter fart i skrivingen.

Du har jobba på heiltid med skriving sia 2001. Korleis skriv du? Har du ein ferdig struktur før du tek til, eller vert innhaldet forma etter kvart som du skriv?
Jeg har aldri en ferdig struktur eller plan. Aldri. Da blir det ikke levende litteratur. Form og språk og innhold, alt må finnes opp på nytt og på nytt underveis i prosessen. Jeg liker ikke å vite hva som skal stå på neste side en gang. Først når det er like spennende og uforutsigbart for meg som det forhåpentligvis er for leseren, blir det litteratur som puster og lever.

Skråninga vart kåra til ein av vår tids beste bøker av Dagbladet i 2006. Kva gjer slik rosande omtale med deg som forfattar?
Det gjør meg glad og stolt og det gir meg selvtillit til å arbeide videre, tro på at det jeg gjør har en verdi. Men jeg har hele tiden minnet meg selv på at jeg har fått til det jeg har fått til, fordi jeg har arbeidet veldig hardt og satset ganske så mye. Om man lar priser og ros gå til hodet på seg, kan man komme til å glemme dette. Man kan begynne tro at man faktisk er veldig flink og at ordene kommer veldig lett. Og begynner en først å tro det, kan den litterære karrieren ende ganske så fort.

Kva råd vil du gje til ungdom som liker å skrive, men som ikkje kjem i gong med det store prosjektet eller tør ta kontakt med eit forlag?
Det viktigste rådet er at de må slutte å skrive. Om de ikke greier det, er de forfattere. Og da trenger de egentlig ikke rådene mine. Jeg trengte i alle fall ikke råd fra noen da jeg begynte. Dvs. jeg trengte det nok, men jeg ville ikke hørt på dem. Jeg skulle greie alt selv, finne ut alt selv, gjøre alt på min måte. Og slik er jeg vel egentlig enda. Det går gjerne tregt på den måten, men det blir i alle fall mitt.

Kan du dele ei av dine største bokopplevingar med Bokdykk sine lesarar?
Hm, jeg kommer ikke utenom Sult. Den har betydd veldig mye for meg som forfatter. Skråninga er stert inspirert av den, de enorme forskjellene til tross. Begge handler om navnløse unge menn som er sultne, ikke bare på mat, men på så mye annet også. Mening, sosialt fellesskap, retning i livet. Alt dette viktige.

Kva for tre bøker vil du anbefale, og kvifor?
Fortæring av Tor Ulven. Fra vi er fire år gamle, vet vi at vi skal dø. Men å erfare det og virkelig ta det innover seg er noe helt annet. God kunst, fri for de fleste klisjeer, gjør en i stand til å ta gamle sannheter inn over seg på nytt, og da jeg leste Fortæring erfarte jeg som sagt at jeg skal dø en gang, noe som igjen fikk meg til å gjøre noe med livet mitt.

Samlede noveller av Kjell Askildsen. Jeg har lært utrolig mye av Askildsen, særlig når det gjelder å utforme dialoger. Novellene hans, spesielt fra Ingenting for ingenting (1982) og utover, hører etter min mening til noe av det aller beste som er skrevet på norsk. Presist. Reint. Vondt og svart og trist (men oppløftende i kraft av å være god kunst, så klart), men også fryktelig morsomt til tider.

Juvikfolke av Olav Duun. Mektig. Frodig. Språklig uovertruffent. Og ikke minst fryktelig morsomt. Mange tror Duun er bare tung og svart og spekket med øksedrap og slikt, men her er også mye å le av. En herlig innful humor som går rett hjem hos meg. Spesielt i de to første av de seks bøkene som Juvikfolke består av.

Kva skjer framover? Har du ny bok på gong?
Jeg arbeider hardt med å fullføre den triologien som Innsirkling var begynnelsen på.

Intervju av Trond Strømgren Publisert 12.11.08 

 

Bibliografi

Utg. Nyutg. Tittel I sal
2011   Portrett av ein varulv hefta
2011   Dus innb.
2010 2011 Innsirkling 2 innb. | cd | lydfil | eb | hefta
2009 2011 Folkehelsa hefta | eb
2007 2011 Innsirkling innb. | cd | lydfil | lydfil med spelar | hefta | mik | eb
2003 2011 Bipersonar innb. | hefta | eb
2001 2010 Skråninga innb. | hefta | cd | lydfil

Prisar og utmerkingar